TIMDA bjuder in till reflektion III

Vi har öppnat vår blogg för kollegor från andra länder, för att ta del av deras perspektiv på Sveriges digitaliseringsstrategi.

I dag går ordet till professor Øystein Gilje från Universitet i Oslo, som är ett välkänt namn för de som är intresserade av forskning kring barns och ungas möte med digitala verktyg, ungas kritiska mediaanvändning, multimodal bedömning samt mer. Nedan följer Giljes blogginlägg.

Farvel Sverige, vi har en strategi

Skjermene ut av skolen nå! roper både danske og svenske politikere. Hvordan ser denne debatten ut fra det norske perspektivet? Hva vet vi egentlig om balansen mellom papir og skjerm i norske klasserom?

Hvordan digitaliseringen ser ut i alle klasserom avhenger av hvem du spør og ikke minst hvordan du stiller spørsmålet. I Norge har vårens debatt vært drevet av engasjerte foreldre, ikke ulikt det som har skjedd i de andre skandinaviske landene.

En foreldregruppe med et opprop mot digitalisering er ikke imot at de yngste elevene arbeider på skjerm i klasserommet. Men, de vil ikke at elevene på 1. til 4. trinn skal ha en personlig skjerm, og den bør helst ikke tas med hjem. Men, viktigst av alt, de vil at elevene skal bruke den betydelig mindre. Og heller lese og arbeide på papir.

I dette inviterte innlegget ser jeg derfor nærmere på hva vi vet om papirbaserte læremidler og bruken av dem på ulike trinn den norske skolen som har tilbudt hver elev sin egen skjerm de siste sju årene. Norge og Sverige har på dette området mange likhetstrekk, men de to landene velger nå ulik strategi. Men, først noen ord om manglende oversikt av utviklingen de siste årene hos norske myndigheter.

Politisk blind digitalisering nasjonalt

I Norge har kommunene ansvaret for grunnskolene, på lik linje med Sverige. Men, samtidig spør nasjonale myndigheter to ganger i året skoleledere og kommunene om hvordan det står til i skolen. I de sju årene elevene i økende grad fikk sin egen skjerm ble det i disse undersøkelsene ikke spurt om verken digitalisering eller innkjøp av læremidler, verken på papir eller digitalt.

Den norske Kunnskapsministeren Tonje Brenna sa på norsk radio i mai «Jeg tror vi har hatt et litt bevisstløst forhold til digitaliseringen i skolen de siste årene.» Etter mye kritikk fra lærere og skoleledere som opplevde at de hadde arbeidet samvittighetsfullt og godt med digitalisering, presiserte Brenna at det var nasjonale myndigheter som ikke hadde gjort jobben sin.

Etter at Sverige la sin plan for digitalisering av skolen i skuffen og Norge lanserte en ny nasjonal strategi i april har landene fått et ulikt utgangspunkt. I Norge har også departementet laget strategien sammen med den organisasjonen som samhandler med alle kommunene: Kommunenes sentralforbund (KS). I tillegg har vi fått en egen NOU etter at en ekspertgruppe har belyst kunstig intelligens, læringsanalyse og personvern. Dette er viktige temaer som også inngår i digitaliseringsstrategien. Norge står altså, i motsetning til Sverige, godt rustet for å skape større bevissthet også på et nasjonalt nivå om digitalisering i skolen. Men, hvordan ser det egentlig ut i klasserommet?

Lærerne arbeider ulikt

I prosjektet Digitalisering i grunnopplæringen (GrunnDig, på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet og ledet av Kunnskapssenteret for utdanning, UiS) spurte vi for ett år siden lærere om hvordan de hadde organisert den siste timen sin, og om de arbeidet på skjerm eller papir. Ofte brukes skjermen mest i det vi kaller elevstyrte, eller elevaktive arbeidsformer. I ulike former for helklasseundervisning rapporterer lærerne at det er det mer dialog og det er først og fremst læreren som bruker skjerm, og prosjektor, til å samle klassen om felles innhold.

Mer helklasse og dialog

I GrunnDig prosjektet har 2500 lærere rapportert hvor mye skjerm og papir som er brukt i ulike arbeidsformer på grunnlag av den siste timen de hadde. Dersom vi sammenligner 1. til 4. trinn med de siste seks årene i grunnskolen (5. til 7. trinn, og ungdomskolen), finner vi i GrunnDig mindre gruppearbeid og individuelt arbeid blant de yngste. Elevene bruker om lag halvparten av tiden på gruppearbeid og individuelt arbeid, mens eldre elever i gjennomsnitt bruker nærmere to tredeler av tiden jevnt fordelt mellom gruppearbeid og individuelt arbeid. Dette er selvfølgelig et gjennomsnitt, og vi vet fra andre studier at det er stor variasjon mellom timer og hvor mange «skift» de har mellom ulike arbeidsformer. Det er også noe usikkert hvordan lærere rapporterer ulike arbeidsformer, men spørsmålene har vært like til lærere på ulike trinn.

Faglige forskjeller

I tillegg til at forholdet mellom papir og skjerm er ulikt på de forskjellige trinnene, er det mye som tyder på at digitale løsninger er mindre hensiktsmessig i enkelte fag. I GrunnDig prosjektet oppgir særlig lærere i matematikk og naturfag at kun en liten del av elevene arbeider «kun digitalt». Dette til forskjell fra fag som samfunnsfag og KRLE, og til dels engelsk.

Lærernes holdninger

I tillegg til at det trolig er hensiktsmessig å arbeide ulikt med skjerm og papir i forskjellige fag, spiller lærerens holdninger til undervisning og læring en betydelig rolle. I undersøkelsen samsvarer lærernes ønske om papirbaserte læremidler med deres selvrapporterte digitale kompetanse. De lærerne som oppgir høyest digital kompetanse, har mindre ønske om å bruke papirbaserte læremidler i følge undersøkelsen. Om lag åtte av ti lærere mener digitale læremidler og ressurser engasjerer og motiverer elevene til å jobbe med faglig arbeid, at det blir enklere å differensiere og at undervisningen blir mer engasjerende og variert for elevene.

Mindre digitale læremidler

I de fire første årene bruker elevene mer papirbaserte læremidler. Bare en av fem lærere sier at elevene på de første trinnene arbeider bare digitalt eller mest digitalt. I ungdomsskolen svarer halvparten av lærerne at elevene arbeider på denne måten når de arbeider individuelt eller i grupper. Hvilken utvikling kan vi så forvente med tanke på elevenes bruk av papirbaserte læremidler? Det er dette både politikere og foreldre etterspør kunnskap om.  

Salgstallene viser mer papirbaserte læremidler

Innkjøp av bøker til skolen går i bølger. Slik er det i alle de skandinaviske landene. I årene etter innføring av nye læreplaner når omsetningen vanligvis en salgstopp. I Norge fikk vi nye læreplaner i 2020 med Fagfornyelsen. Men, planene kom i det samme året som en pandemi. Skolen var og måtte være digital. Internasjonale undersøkelser, som PIRLS om lesing, viser at norske foresatte rapporterer om langt mindre negativ påvirkning av pandemien på barnas faglige utvikling enn foresatte internasjonalt. Samtidig viser ulike undersøkelser at særlig de yngste elevene hadde minst kontakt med skolene i den første nedstengingen. Med delvis digital hjemmeundervisning i to år var det trolig få skoleeiere som først og fremst satset på papirbaserte læremidler i 2020 og 2021. Dette var unormalt sammenlignet med tidligere reformer. Om det skyldes nedstengningen under pandemien eller en-til-en satsingen er vanskelig å vite. Trolig er det en kombinasjon.

For i 2022 kommer det en stor oppgang i salget av papirbaserte læremidler. Det viser den siste statistikken som ble lansert i begynnelsen av juni fra den norske forleggerforening. Og regjeringen bevilget i mai litt over 100 millioner norske kroner ekstra til innkjøp av papirbaserte læremidler for neste skoleår. Om vi sammenligner Sverige og Norge, ser vi at det brukes betydelig mer penger i Norge pr elev på papirbaserte læremidler. Og Sverige har svært store forskjeller mellom kommuner. Det har vi også trolig i Norge, men det er usikkert om forskjellene er så store. 

Sverige og Norge – likt og ulikt

Når svenske myndigheter nå satser nærmere to milliarder kroner ekstra på papirbaserte læremidler de neste tre årene er ikke det mye sammenlignet med hva det brukes i andre land. Pengene strekker først og fremst til for å ta igjen noe av forskjellene. I Norge, som har bare litt over halvparten av elevene i Sverige, vil det også trolig bli brukt over en milliard kroner på papirbaserte læremidler i skoleåret 2023/24.

Det underlige er at Sverige bevisst velger å utsette og dermed ikke ha en strategi for hva de vil gjøre med skjermen i skolen. Som forsker tror jeg at skjermene har kommet for å bli. Men, de må brukes på ulike måter og de har forskjellige funksjoner i ulike arbeidsformer i timene. Digitale læremidler bør balanseres med hensiktsmessig bruk av papirbaserte læremidler i utvalgte fag og trinn. Det er denne nyanseringen som svenske politikere åpenbart er blinde for med sin retorikk om digitalisering.

Om Sveriges obefintliga digitaliseringsstrategi

Tweet